Dagen hadde kommet. Rundt et bord på Skøyen satt jeg med mer enn 20 ukjente fjes. Nytt Krutt het vi. En dag fylt opp med informasjon og introduksjoner. Vi tar runden rundt bordet, forteller hvor vi er fra, hva vi har studert og hvor vi gjorde det. “Master i ditt fra NTNU, Master i datt fra NTNU, Master i noe fra UiO, NTNU, NTNU, NTNU, NTNU…”. Vi var nesten rundt bordet, og alt jeg hadde hørt var Master og NTNU, på repeat. Min tur. Litt skummelt. “Hei, jeg studerer fortsatt jeg. Studerer programmering på Westerdals, Høyskolen Kristiania, eller hva det heter nå. Jeg gjennomfører en industribachelor.” Ingen hadde hørt om det før. Så begynte spørsmålene. Da ble det ikke så skummelt lenger. Etterhvert som jeg forklarte så synes folk det hørtes ut som en god løsning. Noe jeg forsåvidt er ganske enig i.
Hvis man ikke har hørt om industribachelor før så virker det nok litt rart ut til å starte med. Man har ikke fullført bacheloren sin ennå, jobber som konsulent sammen med masse nyutdannede masterstudenter, og tar eksamen i noen fag samtidig. En litt uvanlig måte å gjøre ting på. Heldigvis er det akkurat det jeg trengte. Den praktiske tilnærmingen hvor man får lært mest mulig på kortest tid. Det passer bra når teori er litt kjedelig å lære gjennom en bok, og tempoet på skolen er litt for rolig.
Tid for første prosjekt – hva er egentlig maskinlæring?
Dagene med introduksjoner og informeringer passerte fort, og det tok ikke lang tid før vi alle var ute på introduksjonsprosjektene våre. Den neste måneden skulle tilbringes med maskinlæring. På Mattilsynet. To ting jeg kunne nesten like mye om. Om Mattilsynet visste jeg at de hadde fjes på restauranter, og at om de ikke smilte, så gikk jeg ikke inn. Maskinlæring hadde jeg såpass mye kunnskap om at jeg visste at det handler om å lære maskiner noe. Hvordan det foregikk eller hvordan man gjorde det, det kunne jeg ingenting om. Litt skummelt er det jo når du er den eneste som ikke har sett noe særlig til det du skal jobbe med. Heldigvis viste det seg at jeg kunne veldig mye annet nyttig. Rollen som teknisk ansvarlig gikk til meg, ettersom jeg satt med mye kunnskap om hvordan bygge opp et prosjekt, hvordan skrive god kode, og hvordan få koden til å leve lenger enn en skoleoppgave, noe som tydeligvis er viktig ute i arbeidslivet. Måneden suste forbi, og vi fikk laget noe veldig kult. Hanna, en av de andre Nytt Krutterne som var med på prosjektet, har skrevet om risikobasert tilsyn ved hjelp av maskinlæring som du kan lese her.
Studier og jobb – som hånd i hanske
Etter en måned hvor det ikke hadde vært så farlig med feil, og vi aldri gikk i produksjon, var vi ferdig med introduksjonsprosjektet, og vi ble tildelt mer langvarige prosjekter. En av de andre fra mitt prosjekt og meg selv ble igjen på Mattilsynet, hvor vi skulle jobbe med MATS. MATS er Mattilsynets tilsynssystem, og en liten gigant av en kompleks kodebase. Fortsatt sittende på skolebenken, hvor jeg holdt på med React og Kotlin var jeg ikke ekstremt fornøyd da jeg måtte jobbe med MATS. Det var en gammel kodebase med ikke så mye ny, spretten kode, som det jeg lærte på skolen, og jeg var i den tro at det ikke kom til å være så spennende. Det tok ikke så lang tid før jeg innså hvor verdifullt det var å sette seg inn i et eksisterende prosjekt, som er skrevet av folk med utallige flere års erfaring enn det du selv sitter med. Siden jeg innså det har jeg lært utrolig mye både om hvordan jeg i fremtiden skal sette meg inn i et nytt prosjekt, og hvordan bygge opp store prosjekter.
Det viste seg også at MATS ikke bare var bygget opp av gammel kode, men at det også var nyutvikling. Mattilsynet trengte noen litt mer mobilvennlige skjemaer, og hadde tidligere tatt i bruk React for å løse det. Litt flaks er det jo lov å ha, siden da denne saken kom i sprinten, så var det tre-fire uker til jeg hadde eksamen, i akkurat React. Det gjorde at samtidig som jeg fikk brukt alt jeg lærte om på jobb, på skolen, fikk jeg også muligheten til å trekke inn alt jeg lærte på skolen, på jobb. Det å ha et par eksamener ved siden av fulltidsjobb er ikke bare bare, men hvis flaksen treffer helt perfekt så går det litt lettere.
Er det alltid like lurt å aldri si nei?
Det med å si nei til ting er ganske vanskelig, og er noe av det som har gjort at de siste seks månedene har passert på et blunk. Midt oppi eksamener og sprintdemoer dukket det opp en mulighet til å bli med på et internprosjekt i Visma kalt Division Graduate Project. Kort fortalt er det to-tre trainees fra de landene Visma holder til i som får et tema og en tidsfrist og muligheten til å lage noe kult. Det var litt overraskende at jeg fikk blitt med, med tanke på at søknaden min startet med noe lignende “Jeg har egentlig ikke tid, men jeg har veldig lyst!”. Det har vist seg å være en verdifull opplevelse hvor jeg har fått bli med på en ekstremversjon av en designsprint, tenkt ut en utrolig kul idé, lært meg masse om IoT, og knyttet bekjentskap på tvers av landegrenser.
Er det én ting jeg har lagt merke til i løpet av de seks månedene som har fløyet forbi, så er det å gripe hver eneste mulighet til å være med på noe, siden du vet aldri hvor du kommer til å ende opp og hva du kommer til å lære. En av de tingene er at jeg endte med å melde meg på Birken, så jeg vet ikke om jeg er helt enig i at man bør gripe absolutt alle muligheter, men kanskje flesteparten. Det jeg vet er at etter Birkebeinern er ferdig, så har jeg minst 9 ½ måned igjen i Visma, og at tiden kommer til å fly med så sykt mye spennende jeg har muligheten til å slenge meg med på.
Ønsker en kickstart på karrieren som konsulent? Vi har løpende søknadsfrist for oppstart etter jul og høst 2019.