Delegasjonen fra Visma var:
Styreformann Gunnar Bjørkavåg: En gammel marinejeger og ringrev i skisporet. Gunnar var den eneste som hadde gått Marcialonga tidligere.
Konsernsjef Øystein Moan: Marcialonga var hans første skirenn. Ever. Han hadde ladet opp i høyden på Hemsedal og kjørt kveldsøkter med hodelykt i Sørkedalen. Han har også hatt en “hvit måned” for å være maksimalt forberedt til rennet.
Adm.dir. Espen Håkonsen i Visma IT&Communications: Debuterte også som skirenndeltaker. Har ladet opp med å kjøre daglige stakeøkter i kjelleren hjemme med nyinnkjøpt stakemaskin. Var meget fokusert og dedikert for oppgaven vi sto ovenfor.
Divisjonsdirektør Roar Wiik Andreassen: Debuterte også som skirenndeltaker. Har ladet opp med skiturer i Bærumsmarka og Nordmarka.
Divisjonsdirektør Eivind Gundersen: Er en erfaren turrenndeltaker, men har aldri før gått Marcialonga. Har forberedt seg godt gjennom mange staketurer i Bærumsmarka og på hytta på Sjusjøen. En ødelagt ankel har bidratt til ekstra staketrening.
Det var en meget forventningsfull og spent gjeng som dro fra Oslo på fredagen. Spørsmålene før rennet var mange og diskusjonene rundt glider, smøring, og struktur gikk høylytt. Espen hadde brukt flere timer i smøreboden dagene i forveien og lagt den legendariske Guruputa godt akkompagnert av diverse Youtube videoer. Var den for tykk? Var den riktig lagt? Hadde den herdet nok? Espen funderte mye på dette både fredag og lørdag. Etter inspeksjon fra flere erfarne smørere fikk Espen den bekreftelsen han trengte for å sove godt om natten.
Marcialongas grunnlegger
Etter ankomst fredag kveld ble det en rolig middag på hotellet. Vi ble sittende og snakke lenge med Franco Nones, stifteren av Marcialonga for 43 år siden. Han vant blant annet OL-gull på 30 km i Grenoble og hadde mange spennende historier å fortelle. Han hadde bursdag rundt disse tider, og Arve Tellefsen som også skulle gå rennet hadde en fantastisk minikonsert for han.
Siste forberedelser før løpet
På lørdag morgen dro vi til skistadion i Val di Fiemme for å teste ski og få en følelse av hvordan løypene var. Øystein testet to par ski og konkluderte med at de gamle fortsatt er best, og valgte sine gamle ski fremfor de nyinnkjøpte. Jeg testet skiene mine mot skiene til Team Exspirit og Daniel Richardsson. Jeg ble beroliget av resultatet. Roar mente at løypa ikke virket så hard som han hadde fryktet. Det skulle han få bite i seg dagen etterpå. De som hadde behov for å få smurt skiene sine leverte de inn på hotellet, for så å få tilbake ferdig smurte samme kveld.
Etter dette dro vi til Cavalese og målområdet hvor Visma Ski Classics traileren stod plassert. Her var det møter med forretningsforbindelser som var invitert, samt foredrag av markedsdirektøren til Fischer-konsernet. Team LeasePlan Go ved Team Manager Emil Weberg Gundersen og løperne Stian Hoelgaard og Petter Eliassen inspirerte oss med å fortelle om løpet, og taktikken de hadde lagt for søndagen. Deretter var det pressekonferanse med en rekke av lagene, deres lagledere og løpere, samt sponsorene. Etter en hektisk dag ble det en litt tidlig middag og sengen ble inntatt i rimelig tid.
Klar ferdig gooo
På renndagen var det frokost kl. 05:00. Alle hadde sovet dårlig med hyppige dobesøk, og en urolig kropp som nok underbevisst gjorde seg klar til kraftanstrengelsen som var i vente.
Vi startet i forskjellige puljer. Øystein og jeg startet i feltet bak eliten. Det er nok den puljen hvor nervene er størst og galskapen er på sitt sterkeste. Jeg har erfaring med galskapen, men Øystein synes også det var moro å få innblikk i hvordan denne merkelige dynamikken utspiller seg. Hele startbåsen luktet av en salig blanding av tigerbalsam, rødbetjuice og urin. Da skuddet gikk og båsen ble åpnet var kaoset komplett. Noen ble tråkket ned og staver knakk. Voksne menn som er høyt utdannet og har godt betalte jobber hylte og skrek. De jaget seg frem som om løpet ikke er 70 km, men 100 meter sprint. Det liknet mer på en fengselsflukt enn et sivilisert skirenn.
Jeg hadde bestemt seg for å stake hele løpet og valgte å gå uten smøring. Sporene var harde, faste og fine de første kuperte milene opp mot toppen av dalen, før vi snudde og satte fart nedover igjen på den andre siden av elven. Løypa gikk gjennom små landsbyer, over broer og gjennom tunneler. Den gikk til og med gjennom en lagerbygning. Det var folkefest i landsbyene som skapte en fantastisk stemning. Nedover dalen gikk det i et lettkupert terreng med en del små kneiker. Etterhvert begynte sola å få tak og løypa begynte gradvis å bli våt og løs og det etablerte seg et sug i skiene. Når det er 8 km igjen snur løypa og du får 5 km med slak motbakke, før monsterbakken opp mot mål i Cavalese på 3 km begynner. Jeg hadde bestemt meg for å stoppe i bunnen av bakken og legge på smøring til å kunne gå diagonalgang opp siste 3 km. Da jeg kom til bunnen konkluderte jeg med at når jeg først hadde staket 67 km, kunne jeg jammen stake resten også. Det gikk ikke fort opp, men det var likevel moro å ha staket hele veien. Målet var å gå på under 4 timer. Fasit ble 3:50, noe jeg var fornøyd med på blanke ski og et litt vanskelig føre.
Selv om vi fra Visma gikk det samme skirennet, utartet rennet seg forskjellig for oss alle. Ulik grunnform, teknikk, utstyr og ambisjoner var avgjørende faktorer. Min opplevelse av å gjennomføre skiløpet Marcialonga var dermed annerledes enn mine kollegaer. Her kan du få et innblikk i deres skiopplevelse:
Øystein – raus med klisteret
Mange presset på for å stå helt foran og komme først ut. I og med at jeg ikke hadde noen ambisjoner, bortsett fra å overleve, stilte jeg meg rolig helt bakerst sammen med noen italienske og svenske pensjonister. Gikk avslappet ut da de gale hadde stormet avgårde, fiklet litt med å få på stavene og kom i gang mer eller mindre bakerst i vår pulje. Etter noen meter kom plutselig inspirasjonen av å ha startnummer på, og jeg begynte å gå litt fortere enn jeg burde slik at jeg kunne ta igjen pensjonistene. I første utforkjøring var det fullt kaos, engstelige og litt uerfarne skiløpere hadde stoppet helt opp, og jeg greide ikke bremse ned. Jeg endte opp med å kjøre på en italiener som jeg grep rundt livet og plasserte godt til siden. Jeg holdt meg på bena, men det gjorde ikke alle andre. Fint å ikke forstå italiensk.
Da jeg var redd for å ha bakglatte ski hadde jeg vært litt raus med klisteret. Det fungerte utmerket oppover, men stort sett alle andre staket forbi meg på flatene. Temmelig frustrerende, men forsøkte å ta det som en hyggelig søndagstur. Tok meg god tid på drikkestasjonene, spiste svisker og rosiner, og studerte folkelivet. Super stemning, litt som 17. mai. Bravo sier italienere når de heier på en person, bravi når de heier på alle. Fikk endel bravo og medlidende blikk. Etter 20 km begynte jeg å bli bra sliten ja, men heldigvis hadde jeg vært såpass forutseende at jeg hadde meldt meg på Marcialonga light, det vil si at man kommer i mål etter 45 km og ikke 70 km. Da jeg etter 3.58 timer gikk i mål på 45 km hadde jeg gått mer enn langt nok og var veldig fornøyd med denne beslutningen. Jeg dro til målområdet noenlunde oppegående, avsluttet min “hvite” januar, og var med å ta i mot de som hadde gått 70 km.
Jeg kommer tilbake neste år, men da med bedre treningsgrunnlag og litt mindre klister. Kanskje det da blir 70 km.
Roar – tårer i øynene
Jeg var nok litt eplekjekk på lørdagen med harde spor og godt feste. Jeg fikk merke det varme føret etterhvert, og det ble en lang arbeidsdag i tradisjonell klassisk stil.
Som førstereis i et skiløp har jeg lært noen helt grunnleggende saker. Først; tre ukers forberedelser er litt i det korteste laget etter et brudd i ribbeinet og dårlige skiforhold i lavlandet. Og som sønnen min sier, “staketeknikken din stinker fattern”. Uansett hvor godt en går klassisk, kan det ikke konkurrere med løpere med god staketeknikk.
Første del av løpet på ca to mil gikk ganske bra oppover, og jeg gikk nok relativt hardt ut. Jeg hadde jo sett eliteløperne på vei nedover, i 
lynrask hockey eller lett stakepositur, og gledet meg derfor skikkelig å legge meg fremover i god glid nedover i fem mil. Fikk meg en festlig overraskelse da skiene praktisk talt satt fast i slushen på toppen av løypa. Da tenkte jeg at dette kom til å bli en lang tur hemmat. Heldigvis var det en fantastisk stemning langs løypa. Det var god mat og drikke underveis, og mange hyggelige landsbyer. Da tre-kilometer-bakken endelig kom til syne, var det godt å få smurt på litt asfalt og stabbe seg oppover. Staking var definitivt ikke et alternativ. Fikk tårer i øynene da jeg så Visma Ski Classics-traileren.
Målområdet og servering på afterski i traileren gjorde godt. Stemningen og rammen rundt arrangementet var helt fantastisk, det gir mersmak. Så skulle det bli et løp til; må innkjøpt stakemaskin benyttes flittig, rulleski må anskaffes, blanke ski må til, og litt mer snø tidligere til neste år hadde vært fint. Dette burde hjelpe på tiden og kanskje også lindre noe av smerten i en rekke små muskler jeg ikke visste jeg hadde.
Espen – rosiner under skia
Jeg meldte meg på dette skieventyret kun to måneder i forveien av løpet. Før det hadde jeg ikke gått på ski på nesten 20 år. Det var med VM-skia fra 1982, og med staver som var den første arvtakeren etter bambusstaver.
En helt fantastisk læringskurve med Youtube som primærkilde for teknikk, utstyrskrav og ikke minst prepping og smøring av ski. Det var tidlig åpenbart at staking er tingen, og anskaffelse av veggmontert stakemaskin var helt obligatorisk. Kveld etter kveld i garasjen, stadig tynge og tyngre økter, for å komme best i best mulig form og best mulig forberedt til Marcialongas 70 kilometer. Med 25 mil i skiteknikktrening, og ski som jeg brukte halve natten i forveien på å “glide” og smøre selv, ankommer jeg Val di Fiemme. Er kun nervøs for at jeg har smurt skiene helt feil og at nedoverbakkene i løypa er for bratte. I løpet av kvelden får jeg bekreftelse på at smøringen er bra den.
På konkurransedagen ville sommerfuglene i magen ingen ende ta. Med 250 meter dokø og kun 20 minutter til start er det bare å løpe til startbåsen. Startskuddet går, og jeg gyver løs med hodet opp og frem. Jeg prøver kontinuerlig å mane frem alle rådene jeg har fått de siste månedene. “Ikke gå ut for hardt”, “nyt turen og se deg rundt”, “rett deg opp i diagonalgang”, etc. etc. Det går faktisk ganske bra, et stykke, bortsett fra at jeg knapt nok enser naturen og severdighetene rundt meg. Dette er konkurranse! Etter 25 kilometer velger albuene å omdefinere seg til “golfalbuer” og de resterende 45 kilometerne går på ren vilje. Med relativt lav puls klarer jeg derfor etterhvert å få med meg mye av naturen og det som skjer rundt løypene. Et sirkus uten like, og fantastisk stemning hele veien. Et lite adrenalinkick hver gang en italiener har funnet navnet mitt i startlisten, og roper “Brava Espen!”. Gir litt ekstra da, for publikum.
Det største sjokket underveis var da skiene plutselig lugget veldig, og jeg trodde at mine egensmurte ski ikke var gode nok. Et lettelsens sukk da jeg sjekket, og så at det var rosiner som hadde festet seg i klisteret på forrige matstasjon. Fantastisk å komme i mål etter 70 km, da jeg hadde øvd spesifikt på å strekke frem foten over målstreken (men valgte å ikke gjøre det, da sluttiden nærmet seg åtte timer). Neste år går jeg for personlig rekord.
Etter løpet ble vi tatt godt imot i Visma Ski Classics-traileren som stod strategisk plassert i målområdet. Der ventet Visma Ski Classics gjengen på oss med gode ord, mye god mat og drikke. Sjeldent har det vel smakt bedre med en kald øl i sola. Etterhvert begynte traileren å fylles med Visma-ansatte og andre spesielt inviterte gjester til afterski. Stemningen var god og de fleste var veldig godt fornøyd med dagen selv om forholdene etterhvert ble blytunge. På kvelden var vi invitert til en meget hyggelig middag med ledelsen i Marcialonga og Visma Ski Classics. Det ble en relativt rolig kveld da vi hadde avreise med buss til München kl. 06:00 mandag morgen.
En fantastisk tur
Dette var en fantastisk tur. Det var en fin anledning til å profilere Visma, treffe ledelsen i Visma Ski Classics, møte ansatte, kunder, løpere og være med på den store folkefesten. Vi opplevde Visma Ski Classics på nært holdt og ble bedre kjent med innholdet i sponsoratet vårt. Det var mange engasjerte mennesker som jobbet både for Visma Ski Classics og for Marcialonga. Visma kommer meget godt frem og er godt synlig i all profilering. Flere kom faktisk uoppfordret bort og lurte på hvor man fikk kjøpt Visma Ski Classics-skidressene våre.
Vi fikk utrolig gode tilbakemeldinger fra kunder og forretningsforbindelser, både fra Norge og hele Norden.
Marcialonga er svært viktig for hele dalen, og det var viktig å få gjennomført arrangementet selv om det ikke var et gram natursnø. Da snøen uteble har de gjennom et stor kollektivt løft klart å få til 70 km med kunstsnø. Det er ikke annet enn imponerende. All ære til arrangøren for dette.
Vi var også enige om at dette ikke var siste gangen vi ville delta. Trolig kommer alle sammen tilbake neste år. Noen har til og med lovet å øve litt mer for å få en enda bedre tid.