..Ørlite flaks at det som faktisk aldri kan skje, sannsynligvis skjedde den dagen jeg spente på meg skiene og startet løpet fra Ylläs til Levi. Fire måneder med dedikasjon, hard trening utenom arbeidstid og fortæring av mye proteinsjokolade var ved veis ende. Det var nå det gjaldt. Jeg hadde et «Eminem moment», føltes det som. «You only have one shot».
Fråtset i sjokolade før den store dagen
De siste ukene før løpet var for det meste preget av angst for å bli syk. Jeg registrerte samtlige som nøs rundt meg og følte gjerne jeg kunne hatt bruk for isolasjon i Bjørndalens trailer. Oppi alt fikk jeg selvsagt trent en del, spesielt den nest siste uken. Den siste uken er kanskje en av de bedre jeg har hatt i livet.
Jeg fikk beskjed fra min trener om å gjøre nøyaktig det motsatte av hva man hører man bør gjøre. Jeg skulle spise alt jeg hadde lyst på, hele tiden. I tillegg til å ha noen måltider som var sett på som sunne selvsagt. Dette for å fylle opp alt av glykogen- og fettlagre før løpet. Jeg følte jeg fråtset i god mat, sjokolade i tillegg til å for det meste hvile inn til det store løpet.
Skitest, smøre-team, og «Boten Anna»
Dagen før løpet var vi alle samlet i Finland. Vanvittig gøy og se alle igjen og ikke minst oppleve dette sammen. Vi startet dagen med en god frokost etterfulgt av skitest, i samme løype som de proffe, noe som selvsagt ga en litt for stor selvtillits-boost. Vi kom raskt ned på jorda igjen når de gikk forbi oss som et stjerneskudd opp den siste bakken mot stadion.
Etter skitesten leverte vi skiene til vårt smøre-team og da var egentlig jobben vår gjort, frem til den virkelige jobben startet, morgenen etter. Etter å ha pakket alt klart og tømt hodet for tanker la vi oss ganske tidlig for å sove. Vi skulle opp allerede 5:30 for å ta bussen ut til startpunktet i Ylläs. Det eneste streket i regninga var at det lå en afterski-pub i kjelleren som spilte «Boten Anna» minst 20 ganger den natten. Ja, jeg telte. Men som jeg lærte ganske tidlig i livet, så lenge man ligger helt stille og slapper av, spiller det ikke så stor rolle at man ikke får sove noe særlig en natt.
Den store dagen
For min del startet løpet med et fall etter bare 2 km. Det var litt for tett mellom løperne og plutselig befant jeg meg i en menneskelig sandwich. Det måtte gå som det gikk, men akkurat her hadde jeg universet med meg og jeg kunne raskt konstatere at både kropp og skiutstyr var like hel. I sekundene etterpå så jeg flere brukne staver og jeg tenkte på dette tidspunktet hvor heldig jeg hadde vært.
Jeg kjente etter 20 km at jeg nok hadde startet ørlite hardt opp de verste oppoverbakkene, så her justerte jeg litt på tempo og spiste litt. Etter et relativt langt flatt parti kom det på slutten et par oppoverbakker som føltes uendelige. Men jeg kunne til slutt ankomme målstreken i Levi på en tid jeg bare hadde drømt om. 5:42 stod det på klokka og jeg opplevde straks en berg- og dalbane av følelser. Glad, lettet, en tåre kom frem, Stolt!
Fire måneder ble definert av dette løpet, alle de alkoholfrie ølene jeg hadde drukket sammen med kompiser som syntes jeg var kjedelig. Alle de treningstimene jeg hadde lagt inn. Alle milene på ski i Nordmarka, var verdt det! Det skal sies at jeg nok gikk hårfint under terskel hele løpet og at et møte med den såkalte veggen lå rett rundt hjørnet hele veien. Et stavbrekk etter 2 km kunne også gjort historien annerledes. Planetene stod altså på mirakuløst vis på linje og jeg hadde gått så bra som jeg kunne ha gjort.
Etter en dusj, et par bananer og litt Cola var det duket for å kaste på seg dressen og delta på gallamiddagen med de proffe skiløperne som avsluttet sin sesong i Levi. Dette ble naturlig nok ekstremt gøy!
– 5:42 stod det på klokka og jeg opplevde straks en berg- og dalbane av følelser.
Kiitos Finland, Takk Visma, Takk alle sammen!
For en utrolig reise jeg nå sitter og ser tilbake på. Når det kom til skiteknikk, min form, men mest av alt det mentale. Det å jobbe med å ha vondt i viljen, jobbe mot dørstokkmila og det å være bestemt på å få det til, uansett hva. Det har vært noen tunge måneder med mye utover jobb. Men det er så verdt det og dette er et prosjekt jeg definitivt kan anbefale samtlige å søke på neste år. Bare pass på å ha tid og planetene på deres side!
Aller sist vil jeg takke min «partner in crime» Nicola som definitivt er beste Australier på ski for øyeblikket. For en reise vi har hatt sammen! Tusen takk til vår trener hos Lyn Ski, Tor Eirik Ombustvedt som har gjort oss begge til habile skiløpere. Samt alle rundt skiprosjektet, kolleger, venner og familie som har vist støtte og har giddet å hørt på snakk om ski og smøring dag ut og dag inn. Tusen takk!
