I en stappfull 9-seter på Island ringer telefonen fra et ukjent nummer. Nølende plukker jeg opp, og treffer en person som presenterer seg som Jenny fra HR i Visma. Ingen bjeller ringer og hjernen jobber på spreng for å finne en relasjon. Stikkord som prosjekt, Ylläs, Levi, ski og ikke minst 67 km fikk ting til å demre!
Må man ikke trene for å gå 67 km på ski?
Telefonsamtalen kom to måneder etter utvelgelsen av deltagere, og én måned inn i opplegget. Min treningsstatus var relativt lav. En innebandytrening i januar, den årlige joggeturen hadde ikke inntruffet ennå og treningsstudio abonnementet gikk ut i 2013. Skremmende tanker om mangel på kondisjon, styrke og skiteknikk var grunnen til at jeg nølte med å svare ja direkte.
Etter noen fine dager på Island og overdose på svovellukt, kom jeg fram til at jeg ønsket å delta. Det å komme litt sent inn i prosjektet blir en ekstra utfordring, og en større motivasjon til å klare å gjennomføre løpet. Jeg er glad i utfordringer, så dette blir gøy!
Første «skoledag»
Uka starter med å være værfast på Island. Allerede tirsdag etter jobb er første trening. Med sommerfugler i magen og ski på skulderen reiser jeg til Skøyen for å starte prosjektet. Her møter jeg en utrolig motivert og engasjert Benedikte, som allerede har vært med i en måned. Jeg følte jeg ble tatt imot med åpne armer, så en god treningspartner hadde jeg absolutt! Etter et superkort møte reiser vi til min aller første trening. 
Når vi kommer fram blir vi møtt av skitrener Tor Eirik Ombustvedt fra Lyn skiklubb. Noe av det første han spør meg om var å få se på de nye stavene jeg hadde kjøpt for to uker siden. Med litt smågrynting på nesen, og en alvorlig tone, får jeg beskjed om at de billigste stavene fra sportsbutikken ikke var lurt å bruke på et løp på 67 km. De var alt for tunge og feil stropptype.
Tren til krampa tar deg
Tor Eirik viser seg å være en hyggelig og flink trener. Han er god til å gi motivasjon og tilbakemeldinger under treninger. Fraser som «bruk magen», «føl at du sparker fra på hvert ben» og «gli på hver ski» sitter igjen, selv etter trening.
Under første skitrening legger jeg merke til Benediktes skiteknikk. Hun har kontrollerte og fine bevegelser, mot mine urytmiske flaksebevegelser. En måned med skitrening ser ut til å ha gitt gode resultater! Håpet om å få samme kontroll og kondisjon øker motivasjonen.
I vinterferien ordnet Tor Eirik vikar, siden han ikke var i Oslo. Innholdet her var blant annet slowmotion filming av oss, for å se hvordan vi kunne forbedre skiteknikken.
Selv om det trenes teknikk, kan jeg skrive under på at man blir sliten! To av tre skitreninger har jeg avsluttet med kramper i leggene, både i skisporet og på vei til T-banen.
Training Mountain
Planen videre er å gå tre ganger på ski i uka. I tillegg har jeg hentet fram manualene fra bakerst i skapet, sammen med spillelisten som inneholder «Training Mountain». Så dette kan ikke slå feil!
Jeg tror dette kommer til å bli kjempegøy og gleder meg til å fortsette å trene med Benedikte! Vi kommer nok til å ha mange fine skitreninger i tiden fremover.